Språkhistorie

1. Sammenhenger mellom språk og nasjonsbygging:

Når den norske grunnloven ble til, var Norge for første gang på lenge et eget, selvstendig rike. På denne tiden mente de intellektuelle i Europa at en nasjons største kjennetegn er språket. Dersom man ønsket å bygge opp sin egen nasjon, kunne ikke språkoppbygging utelates. Dette var dessuten noen av nasjonalromantikkens hovedidealer. Videre var det folke- og folkekulturensom var nasjonens kjerne – ikke overklassen.

2. Hvordan romantikken som åndsretning var utgangspunkt og drivkraften for språkdebatten:

Grunnloven bidro til å styrke nasjonalfølelsen og behov for eget språk. Språk og litteratur var preget av nasjonsbygging og egen stat. Fikk etter hvert landsmål og ”den dannede dagligtale”. Romantikken kan både sees på som en reaksjon på opplysningstiden, men også som en tilbakevending på holdningen gjennom kunst og lignende. Kjennetegn; gammel storhet. Så på gamle tide , hva som var bra, og ble inspirert av det. Det gamle og opprinnelige eller naturen var ”det ekte”. Noen varianter som var mer ekte og naturlige enn andre. Språket en organisme eller plante som skulle vokse videre uforstyrret. Et annet aspekt; vektleggingen av følelser, ting må harmonere med følelser. Estetikk, natur, barn, fjell – alt som ikke var menneskeskapt. Noen sentrale personer var Wergeland, Welhaven, Aasen, Munch, Hielm, Daae og Knudsen.

3. Morsmålets ”besteforeldre” og hvilket språksyn de stod for. En sentral dikter som støttet hver av dem, og hvordan:


Henrik Wergeland (ivrig for fornorsking) og Johann Sebastian Welhaven var morsmålets besteforeldre. Wergeland var ivrig for fornorsking, og mente man ikke måtte anvende dansk når det ikke føltes naturlig. Welhaven ønsket i motsetning åta vare på forbindelsen til Danmark, og ikke fornorske så mye at man ikke kunne forstå hverandre like godt.

4. Hvordan Asbjørnsen og Moe har utviklet det norske bokmålet:

Asbjørnsen og Moe sies å være den største drivkraften eller påvirkningen mot det norske bokmål (i hvert fall en del av den) i den perioden. Da de vandret rundt om i Norge på jakt etter eventyr og gamle historier møtte de språkbarrierer. Skriftspråket var på den tiden dansk, og siden bygdedmålet og skriftspråket hadde et så stort sprik (dessuten snakket man annerledes i byene enn i bygdene også), var det vanskelig for Asbjørnsen og Moe å forstå hva som ble sagt. De søkte en slags ”gyllen mellomvei”, i og med at de i største grad anvendte danske ord, men også trakk inn en del fornorskede ord som de kursiverte. Dette falt i god smak hos folket, og motiverte i en viss grad folket til å lære seg et mer norsk språk.

5. Hva som er spesielt norsk eller muntlig uttrykksmåte i kursiverte ord og uttrykk i denne teksten:
Den hvide hesten til Paal Sandungen – I dansk brukte man ikke dobbel eiendomspronomen, noe som kjennetegner norsk, og skiller det ut fra de andre skandinaviske språk.

Kjæledyret sit – Kjæledyr var ikke et dansk ord, dessuten møter vi igjen denne doble eiendomspronomen.

Tjenestejente – Tjenestejente var dessuten også et norsk ord, ”jente” eksisterte ikke i det danske språk. Man ville heller sagt ”pige”.

Huldren -

Jorden sin – Igjen en dobbel bøyning. I dansk kunne det holdt å si ”Sin jord”.

6. Knud Knudsen og hans språksyn. Hvilke diktere støttet fornorskingen?:

Knud Knudsen mente det var usannsynlig at det norske folk skulle ”kaste” fra seg sine gamle talemåter og ta i bruk et nytt, konstruert skrift- og talespråk. Selv om han aldri skapte et eget skriftspråk, var hans innstats stor. Han jobbet som pedagog, og holdt seg for seg selv når det gjaldt språkdebatten; der tok Bjørnstjerne Bjørnson overhånd. Knudsen mente dessuten at dersom man ønsket en utvikling av språket, så måtte dette skje gradvis, noe som illustreres av sitatet; ”gradvishetens vei, ikke bråhastens vei”, bygge på den norske uttalen av dansk, såkalt ”dannet dagligtale”. Siden dette var knyttet til en avgrenset sosial gruppe, dempet han dette ved å kalle det ”den landsgyldige norske uttale”. Videre baserte Knudsens taktikker seg på forandringer – sakte men sikkert. For eksempel – til manges frustrasjon på den tiden – viste han i 1850 et teaterstykke der man anvendte fornorskede ord som ”mat, tap og sak”, istedenfor ”mad, tab og sag”. Han ble, i motsetning til Aasen, ikke tatt godt imot. Wergeland var for fornorskingen, Bjørnstjerne Bjørnson spilte også på Knudsens side av banen.

7. Ivar Aasen og hans språksyn. Hvilke diktere tok i bruk Landsmålet?:


Ivar Aasen ønsket ikke å fremheve noen av Norges mange dialekter da han skulle konstruere et nytt, helnorsk skriftspråk. Mellom 1842 og 1847 reiste Aasen rundt i hele landet, og lette etter bygdemålene. Bymålet ignorerte han, fordi han mente at det hadde for mange likheter med dansk. Han ga ut to bøker; Det norske Folkesprogs Gammatikk (1848), og Ordbøg over det norske Folkesprog (1850).

8 Forklar Knudens slagord; ”Gradvishetens vei, ikke bråhastens vei”:

Knudsen mente med dette at dersom man ønsket en forandring, så måtte man sørge for at denne forandringen skjedde sakte, slik at folk fikk tid til å fordøye dette. Som med alle mennesker, krever forandringer tid, og avvenning av gamle vaner. Dersom en forandring blir presset på brått, vil den ikke bli tatt godt imot, folk vil logisk sett bli frustrerte og bryte med den.

9 Rettskrivningsmøtet i Stockholm i 1869. Bakgrunn, deltagere og resultat:
Rettskrivningsmøtet i Stockholm var høydepunktet i den språklige skandinavismen (stod for å minke avstanden i skrivemåten mellom dansk og svensk). Både Knudsen, Ibsen og Bjørnson var ivrige skandinavister, der to førstnevnte var norske representanter. Her var det gjort fremlegg om flere reformer som senere i stor del har vært gjennomført i alle de skandinaviske språkene: latin istedenfor gotiske bokstaver, små bokstaver i substantiv og innføring av bokstaven å istedenfor aa. På dette planet var svensk forbildet. Senere brukte *Ibsen den ”skandinaviske” rettskrivningen som et resultat av Stockholmsmøtet.

10 Jamnstillingsvedtaket i 1885:

Jamnstillingsvedtaket i 1885, vedtatt i Stortinget, gikk primært sett ut på at landsmålet skulle likestilles med norsk-dansken. Dermed kunne man velge hvilket språk man ønsket å benytte seg av.

11 ”Undervisningen i Almueskolen saavidt mulig skulle meddeles paa Børnenes eget talesprog”. Grunner til dette:

Utsagnet sier i bunn og grunn at det ikke lengre var påtvunget å snakke bokspråket for elever i den norske skolen (1878). Nå skulle pedagogene tvert imot bruke elevenes egne dialekter i undervisningen. Man innså nå det at Norge var sin egen stat. En stats største kjennetegn var språket (som nevnt i spørsmål 1). Ergo; dersom Norge virkelig skulle oppfattes som en stat, måtte man jo kunne ha sitt eget språk. Ved å frata elevene retten til å snakke i sine egne talemål, fratok man dem det norske. Og tross alt skulle man jo fremme alt som var norsk, dersom man ser det fra et nasjonalromantisk standpunkt.

Henrik Ibsen

Henrik Ibsen ble født 20 mars, 1828 i Skien. Han var en av de største dramatikerne under den realistiske perioden og regnes som det moderne dramaets far. Ibsens dramaer er de nest mest spilte i hele verden, bare William Shakespeare overgår han. Som sagt hører det meste av Ibsens dikting inn under den realistiske perioden. Helt i begynnelsen av sitt forfatterskap skrev han også litteratur som går inn under romantikken og nasjonalromantikken. Ibsen levde mye av sitt liv i fattigdom, spesielt som ungdom og tidlig voksen. Han flyttet til utlandet og bodde både i Italia og München. Det var i sin tid i utlandet han skrev de store verkene. Gjennom sin litteratur kritiserte Ibsen samfunnet, og særlig fremmet han kvinnenes stilling i samfunnet og ekteskapet. De mest kjente verkene hans er Peer Gynt, Gengangere og Et dukkehjem. Ibsen var mye involvert i teatrene, også som annet enn forfatter. Han var scenesjef på det norske teater i Bergen i 6 år fra 1851, senere var han artistisk direktør i Kristiania teater til det gikk konkurs i 1862. fra 1853-1864 var han konsulent for Kristiania teater i Oslo.
Ibsen giftet seg med Suzannah Thoresen i 1857 og de fikk ett barn, sønnen Sigurd. Ibsen hadde også et annet barn utenfor ekteskapet, fra sin tid i Grimstad før han møtte Suzannah.
Forfatteren Ibsen selv så opp til og leste mye var Ludvig Holdberg. Han kjente og omgikk andre norske forfattere og Bjørnstjerne Bjørnson bodde en tid i samme leilighetskompleks som Ibsen. Bjørnsons datter Bergliot giftet seg med Ibsens sønn Sigurd, og på den måten ble de to familiene inngiftet i hverandre.
Henrik Ibsen døde i sin egen leilighet i Kristiania, 28 mai 1906, 78 år gammel. Han ble begravet på Vår frelsers gravlund og 20 000 mennesker skal ha møtt opp for å overvære seremonien.



Henrik Ibsen begynte sin litterære karrière som poet. Han var inspirert av de nasjonalromantiske ideene som preget hele Europa i perioden 1850-1870. perioden blir ofte kalt for den poetiske realismen i litteraturhistorien, og er overgangen fra nasjonalromantisk dikting til mer samfunnskritisk diktingen. Kongsemnet (1863) og fru Inger til Østergaard (1854) er eksempler på verker fra denne perioden/fasen. Også de filosofiske idédramaene Peer Gynt (1867) og Brand (1866) går inn under den poetiske realismen. Ibsens forfatterskap tar en sving etter Brandes's appell. Ibsen fokuserer etter det mer på samfunnets politiske og sosiale aspekter. Kritisk analytisk realisme overtar for den romantiske idealismen. Det er i denne fasen han introduserer den retrospektive metoden, første gang brukt i stykket Samfundets støtter (1877). utover på 1880-tallet blir stykkene mer symbolske og psykologiske i sin samfunnskritikk. Den pessimistiske grunntonen og symbolikken fra naturalismen blir gjeldene i verkene fra 1880-tallet. Også fokuset på det teatralet øker, altså dramaets fokus på seg selv som et teaterstykke. Man kan se det både i dobbeltheten i handlingen, replikkene og den tette uttrykkskraften som preger skuespillene. Gengangere (1881) og Rosmersholm (1887) er eksempler på stykker skrevet i denne perioden. På sine eldste dager skrev Ibsen mer symbolsk og innadvendt enn tidligere. Man ser også metoder og virkemidler han brukte i hans tidligere verker. Den retrospektive teknikken, mye bruk av metaforer og symboler samt dramatisk ironi preger Ibsens alderdomsdiktning. Mye av den samfunnskritikken som var veldig sterk på 1870-80-tallet er ikke lenger like sterk. Fra hans siste diktning kan jeg nevne bygmester Solness (1892) og når vi døde vågner (1899)



Den retrospektive metoden er en teknikk der det viktige eller avgjørende i handlingen allerede har skjedd. Altså den som utløser konflikten, og bestemmer hvordan ting skal gå har skjedd før leseren/seern kommer inn i handlingen. Spenningen i stykket vil handle om å gå tilbake og avdekke fortiden. Det er altså ikke nåtiden, men fortiden som er drivkraften i stykket, og handlingen går framover på grunn av ting som har skjedd i fortiden. Tilslutt når handlingen et klimaks der det ikke finnes noen vei tilbake.

Vi ser at det er klar bruk av den retrospektive metoden i Vildanden som i mange andre av Ibsens stykker.

Det moderne gjennombrudd

Litteraturens program
Georg Brandes mente nordisk litteratur hang igjen fra romantikken, og ville at litteraturen måtte kritisere og avsløre gammeldagse holdninger for å vekke debatt i samfunnet. Hvis den gjorde det, var den moderne. Han holdt et foredrag i 1876 hvor han inspirerte norske forfattere til dette.

Realismebegrepet
Vi sier at naturalismen er en del av realismen, siden både realister og naturalister ville øve samfunnskritikk og ta oppgjør med romantikken. De ville skildre samfunnet nød og undertrykkelse kom frem.

Realister mente at menneskene har en vilje, og at de kan velge ansvar og moral, mens naturalister mente at livet var bestemt av arv og miljø. De ville beskrive alt ned i den miste detalj, så litteraturen ble oppfattet som pessimistisk.

De hadde forskjellig skrivemåte, ettersom realistene ville avdekke virkeligheten, mens naturalistene skulle ha hele sannheten fram.

Bjørnstjerne Bjørnson
Bjørnstjerne Bjørnson var norsk forfatter, dikter og samfunnsdebattant, og er kjent som en av ” de fire store”. Han mente det var alle menneskers plikt å arbeide for virkelig likhet, virkelig frihet og virkelig opplysning.

Bjørnson er kanskje mest kjent for å ha skrevet nasjonalsangen, men har også blitt kjent for hans bondefortellinger og Faderen. I 1903 fikk han nobels fredspris for å være den første som introduserte kritisk realisme i dramaet ”En Fallit”.

Faderen
I novellen Faderen kommer realismen til uttrykk blant annet i det at faren var optimistisk og hadde fremtidstro. Han kjøpte sønnen de beste plassene i kirken og ønsket han alt godt. Realistene ønsket å formidle en naturlig og troverdig virkelighet, noe denne historien absolutt bærer.

Lekse til mandag 19. oktober: Det moderne prosjekt

John Locke (1632-1704) 

Han var en britisk filosof og empirist, og var med å forme det moderne prosjektet. Empirisme sier at all kunnskap bygger på erfaring, og må kunne erfares for at det skal bli en teori. Locke ga også ut bøker om toleranse og styresett, hvor han ga uttrykk for at statens viktigste oppgave var å sikre den enkeltes rettigheter og religionsfrihet. Ha ga store inntrykk på senere personer som Rousseau og Voltarie

Jean-Jacque Rousseau (1722-1778)

Rousseau var en sveitsisk-fransk filosof, forfatter og samfunnskritiker. Hans tanker lå i folkesuvereniteten og sin egen ideologi ”tilbake til naturen”, og var en inspirator for den franske revolusjon. Han skrev to bøker, ”Samfunnspakten” og ”Èmile”. Rousseau gikk til angrep på den private eiendomsretten, og ville at alle skulle dele jorden, noe som ville avskaffe adelen og godseieres privilegier

Francois Voltaire (1694-1778)

Voltaire ble i sin tid lagt merke til gjennom sin omfattende skrivevirksomhet. Han kritiserte framfor alt det franske samfunnet før revolusjonen, med maktmisbruk, dobbeltmoral, hykleri og urettferdighet. Han angrep også kirken og måten den ble tolket på. Dette hadde ikke med at han ikke trodde på Gud. Men fordi han var Deist anerkjente han kun Gud som skaper, og ikke det at Gud åpenbarer seg eller styrer verden. Han var forkjemper for ytringsfrihet, menneskerettighetene, rettsikkerhet og religionsfrihet. Voltaire skrev mye i ulike sjangrer. Hans mest leste roman er Candide, hvor ved bruk av ironi og humor forteller om baronen, baronessen og deres sønn Pangloss som underviser Candide.

Denis Diderot (1713-1784)

Diderot var fransk forfatter og filosof. Han er mest kjent som redaktøren av det første moderne encyklopedi bestående av 35 bind. Han og over 200 medarbeidere, blant dem Jean d'Almbert, Voultaire og Rousseau samlet inn all verdens kunnskap. Det første bindet Encyclopedién kom ut i 1780. Vitenskapelig tankemåte og kritisk holdning til det bestående preget leksikonet. Målet var å nå mennesker for å spre kunnskap så de kunne revurdere sine syn på aktuelle saker og problemstillinger, som religiøs overtro. Encyclopedia regnes som et symbol av Opplysningstiden.

Ludvig Holberg (1684-1754)

Holdberg var nordens største forfatter i tiden 1700-tallet. Gjennom ironiske fortellinger kom han med kritikk av det danske samfunnet. samfunnskritikk. Tekster som dette er reiseromanen Niels klims underjordiske reise (Her kritiserer han de lærde og prester = religion og de med kunnskap) og Peder Paars. Han skrev i alt 26 karakterkomedier, blant dem den kjente Erasmus Montanus(1731). Han ønsket at elevene på skolene skulle lære kun nyttige fag som språk, geografi og historie.

Henrik Wergeland (1808- 1845)

Wergeland regnes som Norges største lyriker gjennom tidene, og den mest betydningsfulle (Venstre)romantiker. Wergeland mente at veien til frihet gikk gjennom opplysning. Han ønsket gjennom diktningen sin at en større del av befolkningen skulle få ta del i demokratiet, spesielt arbeiderklassen. Han publiserte derfor folkeopplysningsskrifter. Gjennom blant annet kampen mot jødeparagrafen i grunnloven og kritikken av sosial urettferdighet, kommer også samfunnskritikeren i han frem. Han var altså også frihetsforkjemper både nasjonalt og internasjonalt

Charles Darwin (1809-1882)

Darwin var en britisk naturforsker. Han publiserte i 1859 boken «Om artenes opprinnelse». Hans teorier om naturlig utvalg, med eksempler om hvordan levedyktige mennesker og dyr overlevde, skapte stor ståhei. Dette fordi hans teorier sto i strid med bibelens skapelsesberetning og menneskesyn. Men den nye vitenskapen fikk stadig større anerkjennelse, som bidro til å skape nye, spennende yrker og fagområder. Kristendommen mistet mye av sin dominerende makt over samfunnet.

Særemne del 2

Jeg har satt av mye tid til boka, og kommet godt over halvveis. Nå gjenstår det bare å fullføre den, få sett videoen, og starte med skrivinga!

Kildebruk!

Ingen av oppgavene var direkte vanskelige, men blokksitatet var mest ”nytt”. Oppgave 5 var kanskje litt vanskelig å utføre ”på kommando”, men når man skriver en tekst kommer dette som oftest av seg selv, uten at man legger merke til det.

Alle kildetypene er pålitelige kilder, så lenge man refererer riktig, men i indirekte sitat kan det være vanskelig å vise hva man har tatt fra en kilde, og hva man kan fra før av.

Jeg fant ut av hvordan man kan enkelt legge til fotnoter i Word, ellers var det meste kjent stoff som vi har lært om før. Direkte sitat, indirekte sitat og blokksitat.
Det er viktig at arbeidet med kilder blir gjort grundig, og nøyaktig – for å unngå plagiat. Kildebruken er til stor hjelp for lærere, for å kunne se hva eleven har brukt av resurser og hjelpemidler. Et problem med kildebruk er at det kan være vanskelig å referere alt hele tiden, og i skolesammenheng har lærere forskjellige syn på hva, og hvor mye kilder som skal oppgis.

Adaptasjon - Den siste revejakta

Jeg husker godt de innledende scenene i filmen, hvor hovedpersonene lå på en grønn plen, og nøt livet med musikk, hasj og drikke – og sex i bilen. Dette var litt motsatt av hvordan boka begynte, her satt hovedpersonen i Hellas og nøt livet, røkte gauloises og drakk ”alkohol” til forkost. ”You French guys are strange! Fucking and fucking and drinking and drinking” sier et innfødt til hovedpersonen.

Selv om de to scenene er vidt forskjellige, har de fortsatt mye til felles, og filmen bringer budskapet om ”hverdagslivet” til hovedpersonen frem. Boka er derimot fortalt i ”jeg” person, og bringer mye tanker og følelser som er vanskelig å adoptere til lerretet. Noe som er verd å nevne er ”Skyggen” som blir nevnt gjentatte ganger i boka. Skyggen er noe hovedpersonen snakker om, og frykter.

Ellers virker adaptasjonen fornuftig, mye som står i boka/tekstutdraget kommer med, men ikke nødvendigvis i samme rekkefølge som boka presenterer det.

Trailer til filmen:

Særemne!

Da var vi igang med særemne! Jeg har valgt oppgaven adaptasjon, og skal sammenligne boka "Menn som hater kvinner", skrevet av Stieg Larsson med filmen som ble lansert i år.

Jeg har kommet i gang med boka, men har enda ikke laget en problemstilling

Velkommen!

Velkommen til min nye norskblogg!