Nyrealismen

1. Hvilken litterær skikkelse forestiller statuen på bildet?

Skikkelsen forestiller An Magritt fra Røros. Hun er hovedpersonen i Johan Falkbergets roman Nattens brød (1940-1959) som er et firebindsverk.

2. Forklar begrepet ”tradisjonalisme”.

Tradisjonalisme er en sterk tilknytning til, eller en sterk vilje til å holde på tradisjoner. Tradisjoner gjøres som alltid, og skal ikke, eller i liten grad forandres på.

3. Hva kjennetegner nyrealismen fra de første tiårene på 1900-tallet?,F

I det første tiåret av 1900-tallet skjedde det et generasjonsskifte blant norske forfattere. Ibsen, Bjørnson, Kielland, Skram, Lie og Obstfelder, som alle hadde satt et sterkt preg på kulturlivet, døde mellom 1900-1910. Nå debuterte nye forfattere. De videreførte den realistiske tradisjonen fra 1800-tallet.

4. Presenter tre av forfatterne på side 157−163 og vis til tekster av dem i tekstsamlingen.

- Johan Falkberget (1879-1967): Han ble født på gården Falkberget i Røros kommune, og begynte sin yrkeskarriere som gruvearbeider. Han en kjent som en norsk forfatter, gårdseier og stortingsrepresentant. I mange av hans romaner skildrer han arbeidernes arbeidsvilkår i gruvesamfunnet. Han er kjent som forfatteren bak Den fjerde nattevakt (1923) fra trebindsverket Christianus Sextus, og firebindsverket Nattenes brød (1940-1959), hvor kjærlighetsdrama er sentralt.

Olav Duun (1876-1939) Født og oppvokst i Nord-Trøndelag, og diktet fra hjemstedet sitt om bønder og fiskere. Han var en stor forteller og natur-og menneskeskildrer. Duun baserte skriftspråket sitt på den lokale dialekten; noe som gjør verkene hans tunge å lese, særlig for Østlandsfolk. Bøkene hans ble oversatt til ni språk. Noen av hans verk: ”Juvikfolket” (6 bind), ”Medmenneske”, ”Ragnhild”, ”Siste leveåret” og ”Mennesket og maktene”.

- Knut Hamsun (1859-1952) ble født i Vågå. Han regnes som en av det 20. århundres mest innflytelsesrike litterære stilister, og står for opphavet til den moderne roman. Han startet tidig å skrive, og det sies at gjennombruddet hans var da han kom med romanen Sult i 1890. Da Knut Hamsun viste sin interesse i nazisme, var det mange som vendte ryggen og sluttet sin begeistring for diktene hans. Han skrev en rekke litterære verker en av de var ’’Markens Grøde’’ i 1917.

5. Hvordan vil du plassere de tre forfatterne i forhold til det moderne prosjektet?

-Det moderne prosjektet er kjent som en tid hvor man gikk fra at man var bundet til en spesiell skrivestil, til å bli et mer moderne og fri tid hvor forfatterne skrev mer åpent. Hamsun, Duun og Falkberget er alle kjent for å skrive modernistiske verk. De var opptatt av å skrive frie verk og fulgte derfor opp den modernistiske skrivemåten.

Rolf Jacobsen: "Landskap med gravemaskiner"

Rolf Jacobsen (1907 – 1994) var kanskje Noregs største lyrikar, og ga ut diktet ”Landskap med gravemaskiner” med samlinga ”Hemmelig liv” i 1954.

Temaet i dette diktet er korleis vi menneske bryt oss inn i naturen, og gjer om fargerike område tilgrå asfalt. Jakobsen bruker språklege bilete for å framstille gravemaskinane som skapningar med augna i baken, og gir dei menneskelege eigenskapar som å ete og spytte. Han samanliknar skapningane med helvete - utan strupar, utan stemmeband og utan klage.

Midt i diktet bryt Jacobsen opp med eit kort avsnitt kor han trekkjer inn fuglar; andre skapningar som blir påverka av gravemaskinane sitt arbeid. - Eller bruker besjeling til å samanlikne gravemaskinane med fuglane. Som ein grådig pelikan som fyller opp nebbet sitt.

Diktet blei skrive i etterkrigstida da  gjenoppbyggingen av landet nærma seg ein slutt, men teknologien blomstra og utviklinga fortsette i høgste grad utan mykje omtanke rund naturen. Jacobsen ønskjer å formidle kva vi faktisk gjer med naturen, sett frå eit anna syn.

 

 

 

Modernisme og nasjonalisme

Modernismen som en litterær retning er nytenkende, og hadde sin oppgang på 1900 tallet. Det betegner totalt brudd med fortiden og vil finne uttrykk for noe som mennesker i historien ikke har følt eller opplevd.

Bakgrunnen for at forfattere og kunstnere bryter med tradisjonell form rundt 1890 er at enkelte forfattere og kunstnere begynte å uttrykke skepsis, angst og pessimisme overfor samfunnsutviklingen. De følte seg fremmedgjorte i verden som de opplevde som kald og kaotisk.



Knut Hamsun regnes som en av det 20. århundrets mest innflytelsesrike litterære personer, og står for mange som personen bak opphavet til den moderne roman. Gjennom sin 70 år lange karriere skrev Hamsun (1859-1952) romaner, diktsamlinger, noveller, skuespill, reiseskildringer, essay og debattartikler. Han er mest kjent som mannen bak Sult (1890). For Markens Grøde (1917) ble han belønnet med Nobelprisen i 1920.

Hamsun kan betegnes som en nyromantiker fordi tekstene hans var fyllt med natur og følelsesskildringer. Han skrev subjektivt, som også var typisk for nyromantikere. Det vil si at han forklarte hvordan han så ting i sitt eget hode.

Romanen Sult handler om en mann som prøver å livnære seg som forfatter i Kristiania. Han lever på sultegrensen, men prøver konstant å holde verdigheten oppe. Hver gang noe holder på å gå galt for han, og han er sikker på at hans skal dø av sult eller bli gal, er det noe som redder han. Boken er skrevet i jeg-form, og tar for seg hovedpersonens refleksjoner, stemningsliv, fantasier og uforutsette innfall.

I romanen Sult uttrykker hovedpersonen skepsis og angst. Romanen virker kald og dyster. Modernisme legger vekt på menneskenes evne til å forandre eller forbedre sine omgivelser. Hovedpersonen i romanen sulter konstant, noe som gjør at han innbiller seg hendelser som ikke har skjedd. Et eksempel på dette er episoden hvor han møter en dame på gaten, som han sier har mistet en bok, når dette ikke er tilfellet.

Arne Garborg

Arne Garborg ble født 25. januar 1851 på Jæren i Rogaland, og døde 14. januar 1924. Han var en norsk forfatter og skrev på landsmål (nynorsk). Garborg vokste opp sammen med foreldre og åtte søsken. Faren hans tok selvmord etter en periode som fanatisk kristen.

Arne Garborg grunnla to aviser på 1870 tallet, jobbet som journalist i Dagbladet på 1890 tallet, og grunnla i 1894 en ny avis med en annen. Han deltok aktivt i Sedelighetsdebatten (debatter rundt seksualmoral og sedelighet) og måldebatten, i hovedsak i opposisjon til Bjørnstjerne Bjørnson.

I 1867 giftet Garborg seg, og de bodde på Labråten i Asker.

Språkhistorie

1. Sammenhenger mellom språk og nasjonsbygging:

Når den norske grunnloven ble til, var Norge for første gang på lenge et eget, selvstendig rike. På denne tiden mente de intellektuelle i Europa at en nasjons største kjennetegn er språket. Dersom man ønsket å bygge opp sin egen nasjon, kunne ikke språkoppbygging utelates. Dette var dessuten noen av nasjonalromantikkens hovedidealer. Videre var det folke- og folkekulturensom var nasjonens kjerne – ikke overklassen.

2. Hvordan romantikken som åndsretning var utgangspunkt og drivkraften for språkdebatten:

Grunnloven bidro til å styrke nasjonalfølelsen og behov for eget språk. Språk og litteratur var preget av nasjonsbygging og egen stat. Fikk etter hvert landsmål og ”den dannede dagligtale”. Romantikken kan både sees på som en reaksjon på opplysningstiden, men også som en tilbakevending på holdningen gjennom kunst og lignende. Kjennetegn; gammel storhet. Så på gamle tide , hva som var bra, og ble inspirert av det. Det gamle og opprinnelige eller naturen var ”det ekte”. Noen varianter som var mer ekte og naturlige enn andre. Språket en organisme eller plante som skulle vokse videre uforstyrret. Et annet aspekt; vektleggingen av følelser, ting må harmonere med følelser. Estetikk, natur, barn, fjell – alt som ikke var menneskeskapt. Noen sentrale personer var Wergeland, Welhaven, Aasen, Munch, Hielm, Daae og Knudsen.

3. Morsmålets ”besteforeldre” og hvilket språksyn de stod for. En sentral dikter som støttet hver av dem, og hvordan:


Henrik Wergeland (ivrig for fornorsking) og Johann Sebastian Welhaven var morsmålets besteforeldre. Wergeland var ivrig for fornorsking, og mente man ikke måtte anvende dansk når det ikke føltes naturlig. Welhaven ønsket i motsetning åta vare på forbindelsen til Danmark, og ikke fornorske så mye at man ikke kunne forstå hverandre like godt.

4. Hvordan Asbjørnsen og Moe har utviklet det norske bokmålet:

Asbjørnsen og Moe sies å være den største drivkraften eller påvirkningen mot det norske bokmål (i hvert fall en del av den) i den perioden. Da de vandret rundt om i Norge på jakt etter eventyr og gamle historier møtte de språkbarrierer. Skriftspråket var på den tiden dansk, og siden bygdedmålet og skriftspråket hadde et så stort sprik (dessuten snakket man annerledes i byene enn i bygdene også), var det vanskelig for Asbjørnsen og Moe å forstå hva som ble sagt. De søkte en slags ”gyllen mellomvei”, i og med at de i største grad anvendte danske ord, men også trakk inn en del fornorskede ord som de kursiverte. Dette falt i god smak hos folket, og motiverte i en viss grad folket til å lære seg et mer norsk språk.

5. Hva som er spesielt norsk eller muntlig uttrykksmåte i kursiverte ord og uttrykk i denne teksten:
Den hvide hesten til Paal Sandungen – I dansk brukte man ikke dobbel eiendomspronomen, noe som kjennetegner norsk, og skiller det ut fra de andre skandinaviske språk.

Kjæledyret sit – Kjæledyr var ikke et dansk ord, dessuten møter vi igjen denne doble eiendomspronomen.

Tjenestejente – Tjenestejente var dessuten også et norsk ord, ”jente” eksisterte ikke i det danske språk. Man ville heller sagt ”pige”.

Huldren -

Jorden sin – Igjen en dobbel bøyning. I dansk kunne det holdt å si ”Sin jord”.

6. Knud Knudsen og hans språksyn. Hvilke diktere støttet fornorskingen?:

Knud Knudsen mente det var usannsynlig at det norske folk skulle ”kaste” fra seg sine gamle talemåter og ta i bruk et nytt, konstruert skrift- og talespråk. Selv om han aldri skapte et eget skriftspråk, var hans innstats stor. Han jobbet som pedagog, og holdt seg for seg selv når det gjaldt språkdebatten; der tok Bjørnstjerne Bjørnson overhånd. Knudsen mente dessuten at dersom man ønsket en utvikling av språket, så måtte dette skje gradvis, noe som illustreres av sitatet; ”gradvishetens vei, ikke bråhastens vei”, bygge på den norske uttalen av dansk, såkalt ”dannet dagligtale”. Siden dette var knyttet til en avgrenset sosial gruppe, dempet han dette ved å kalle det ”den landsgyldige norske uttale”. Videre baserte Knudsens taktikker seg på forandringer – sakte men sikkert. For eksempel – til manges frustrasjon på den tiden – viste han i 1850 et teaterstykke der man anvendte fornorskede ord som ”mat, tap og sak”, istedenfor ”mad, tab og sag”. Han ble, i motsetning til Aasen, ikke tatt godt imot. Wergeland var for fornorskingen, Bjørnstjerne Bjørnson spilte også på Knudsens side av banen.

7. Ivar Aasen og hans språksyn. Hvilke diktere tok i bruk Landsmålet?:


Ivar Aasen ønsket ikke å fremheve noen av Norges mange dialekter da han skulle konstruere et nytt, helnorsk skriftspråk. Mellom 1842 og 1847 reiste Aasen rundt i hele landet, og lette etter bygdemålene. Bymålet ignorerte han, fordi han mente at det hadde for mange likheter med dansk. Han ga ut to bøker; Det norske Folkesprogs Gammatikk (1848), og Ordbøg over det norske Folkesprog (1850).

8 Forklar Knudens slagord; ”Gradvishetens vei, ikke bråhastens vei”:

Knudsen mente med dette at dersom man ønsket en forandring, så måtte man sørge for at denne forandringen skjedde sakte, slik at folk fikk tid til å fordøye dette. Som med alle mennesker, krever forandringer tid, og avvenning av gamle vaner. Dersom en forandring blir presset på brått, vil den ikke bli tatt godt imot, folk vil logisk sett bli frustrerte og bryte med den.

9 Rettskrivningsmøtet i Stockholm i 1869. Bakgrunn, deltagere og resultat:
Rettskrivningsmøtet i Stockholm var høydepunktet i den språklige skandinavismen (stod for å minke avstanden i skrivemåten mellom dansk og svensk). Både Knudsen, Ibsen og Bjørnson var ivrige skandinavister, der to førstnevnte var norske representanter. Her var det gjort fremlegg om flere reformer som senere i stor del har vært gjennomført i alle de skandinaviske språkene: latin istedenfor gotiske bokstaver, små bokstaver i substantiv og innføring av bokstaven å istedenfor aa. På dette planet var svensk forbildet. Senere brukte *Ibsen den ”skandinaviske” rettskrivningen som et resultat av Stockholmsmøtet.

10 Jamnstillingsvedtaket i 1885:

Jamnstillingsvedtaket i 1885, vedtatt i Stortinget, gikk primært sett ut på at landsmålet skulle likestilles med norsk-dansken. Dermed kunne man velge hvilket språk man ønsket å benytte seg av.

11 ”Undervisningen i Almueskolen saavidt mulig skulle meddeles paa Børnenes eget talesprog”. Grunner til dette:

Utsagnet sier i bunn og grunn at det ikke lengre var påtvunget å snakke bokspråket for elever i den norske skolen (1878). Nå skulle pedagogene tvert imot bruke elevenes egne dialekter i undervisningen. Man innså nå det at Norge var sin egen stat. En stats største kjennetegn var språket (som nevnt i spørsmål 1). Ergo; dersom Norge virkelig skulle oppfattes som en stat, måtte man jo kunne ha sitt eget språk. Ved å frata elevene retten til å snakke i sine egne talemål, fratok man dem det norske. Og tross alt skulle man jo fremme alt som var norsk, dersom man ser det fra et nasjonalromantisk standpunkt.

Henrik Ibsen

Henrik Ibsen ble født 20 mars, 1828 i Skien. Han var en av de største dramatikerne under den realistiske perioden og regnes som det moderne dramaets far. Ibsens dramaer er de nest mest spilte i hele verden, bare William Shakespeare overgår han. Som sagt hører det meste av Ibsens dikting inn under den realistiske perioden. Helt i begynnelsen av sitt forfatterskap skrev han også litteratur som går inn under romantikken og nasjonalromantikken. Ibsen levde mye av sitt liv i fattigdom, spesielt som ungdom og tidlig voksen. Han flyttet til utlandet og bodde både i Italia og München. Det var i sin tid i utlandet han skrev de store verkene. Gjennom sin litteratur kritiserte Ibsen samfunnet, og særlig fremmet han kvinnenes stilling i samfunnet og ekteskapet. De mest kjente verkene hans er Peer Gynt, Gengangere og Et dukkehjem. Ibsen var mye involvert i teatrene, også som annet enn forfatter. Han var scenesjef på det norske teater i Bergen i 6 år fra 1851, senere var han artistisk direktør i Kristiania teater til det gikk konkurs i 1862. fra 1853-1864 var han konsulent for Kristiania teater i Oslo.
Ibsen giftet seg med Suzannah Thoresen i 1857 og de fikk ett barn, sønnen Sigurd. Ibsen hadde også et annet barn utenfor ekteskapet, fra sin tid i Grimstad før han møtte Suzannah.
Forfatteren Ibsen selv så opp til og leste mye var Ludvig Holdberg. Han kjente og omgikk andre norske forfattere og Bjørnstjerne Bjørnson bodde en tid i samme leilighetskompleks som Ibsen. Bjørnsons datter Bergliot giftet seg med Ibsens sønn Sigurd, og på den måten ble de to familiene inngiftet i hverandre.
Henrik Ibsen døde i sin egen leilighet i Kristiania, 28 mai 1906, 78 år gammel. Han ble begravet på Vår frelsers gravlund og 20 000 mennesker skal ha møtt opp for å overvære seremonien.



Henrik Ibsen begynte sin litterære karrière som poet. Han var inspirert av de nasjonalromantiske ideene som preget hele Europa i perioden 1850-1870. perioden blir ofte kalt for den poetiske realismen i litteraturhistorien, og er overgangen fra nasjonalromantisk dikting til mer samfunnskritisk diktingen. Kongsemnet (1863) og fru Inger til Østergaard (1854) er eksempler på verker fra denne perioden/fasen. Også de filosofiske idédramaene Peer Gynt (1867) og Brand (1866) går inn under den poetiske realismen. Ibsens forfatterskap tar en sving etter Brandes's appell. Ibsen fokuserer etter det mer på samfunnets politiske og sosiale aspekter. Kritisk analytisk realisme overtar for den romantiske idealismen. Det er i denne fasen han introduserer den retrospektive metoden, første gang brukt i stykket Samfundets støtter (1877). utover på 1880-tallet blir stykkene mer symbolske og psykologiske i sin samfunnskritikk. Den pessimistiske grunntonen og symbolikken fra naturalismen blir gjeldene i verkene fra 1880-tallet. Også fokuset på det teatralet øker, altså dramaets fokus på seg selv som et teaterstykke. Man kan se det både i dobbeltheten i handlingen, replikkene og den tette uttrykkskraften som preger skuespillene. Gengangere (1881) og Rosmersholm (1887) er eksempler på stykker skrevet i denne perioden. På sine eldste dager skrev Ibsen mer symbolsk og innadvendt enn tidligere. Man ser også metoder og virkemidler han brukte i hans tidligere verker. Den retrospektive teknikken, mye bruk av metaforer og symboler samt dramatisk ironi preger Ibsens alderdomsdiktning. Mye av den samfunnskritikken som var veldig sterk på 1870-80-tallet er ikke lenger like sterk. Fra hans siste diktning kan jeg nevne bygmester Solness (1892) og når vi døde vågner (1899)



Den retrospektive metoden er en teknikk der det viktige eller avgjørende i handlingen allerede har skjedd. Altså den som utløser konflikten, og bestemmer hvordan ting skal gå har skjedd før leseren/seern kommer inn i handlingen. Spenningen i stykket vil handle om å gå tilbake og avdekke fortiden. Det er altså ikke nåtiden, men fortiden som er drivkraften i stykket, og handlingen går framover på grunn av ting som har skjedd i fortiden. Tilslutt når handlingen et klimaks der det ikke finnes noen vei tilbake.

Vi ser at det er klar bruk av den retrospektive metoden i Vildanden som i mange andre av Ibsens stykker.