Bakgrunnen for at forfattere og kunstnere bryter med tradisjonell form rundt 1890 er at enkelte forfattere og kunstnere begynte å uttrykke skepsis, angst og pessimisme overfor samfunnsutviklingen. De følte seg fremmedgjorte i verden som de opplevde som kald og kaotisk.
Knut Hamsun regnes som en av det 20. århundrets mest innflytelsesrike litterære personer, og står for mange som personen bak opphavet til den moderne roman. Gjennom sin 70 år lange karriere skrev Hamsun (1859-1952) romaner, diktsamlinger, noveller, skuespill, reiseskildringer, essay og debattartikler. Han er mest kjent som mannen bak Sult (1890). For Markens Grøde (1917) ble han belønnet med Nobelprisen i 1920.
Hamsun kan betegnes som en nyromantiker fordi tekstene hans var fyllt med natur og følelsesskildringer. Han skrev subjektivt, som også var typisk for nyromantikere. Det vil si at han forklarte hvordan han så ting i sitt eget hode.
Romanen Sult handler om en mann som prøver å livnære seg som forfatter i Kristiania. Han lever på sultegrensen, men prøver konstant å holde verdigheten oppe. Hver gang noe holder på å gå galt for han, og han er sikker på at hans skal dø av sult eller bli gal, er det noe som redder han. Boken er skrevet i jeg-form, og tar for seg hovedpersonens refleksjoner, stemningsliv, fantasier og uforutsette innfall.
I romanen Sult uttrykker hovedpersonen skepsis og angst. Romanen virker kald og dyster. Modernisme legger vekt på menneskenes evne til å forandre eller forbedre sine omgivelser. Hovedpersonen i romanen sulter konstant, noe som gjør at han innbiller seg hendelser som ikke har skjedd. Et eksempel på dette er episoden hvor han møter en dame på gaten, som han sier har mistet en bok, når dette ikke er tilfellet.
